Search
  • abrigorainhasilvia

Atten timer: drama i tre akter med en epilog


Personer:

Juliana, 23 år, gravid firebarnsmor.

Geilza, advokat, med nær relasjon til Abrigo som har hjulpet henne med studiene.

Neya, på Abrigo siden 1994. Da: 2-barnsmor. Nå: sykepleier.

Gleison, vaktmester, pappa med aleneomsorg for sin datter, har gått et førstehjelpskurs som han ofte får praktisere.

Roberta, psykolog på Abrigo, som må hoppe inn i en uventet rolle.


Første akt - Morgen



Allerede før klokken syv er Neya på plass. Hun tar en runde gjennom boligpaviljongene der mødre og barn er i ulike stadier i morgenforberedelsene. Hun sender en takknemlig tanke til solcellene som gjør at alle som bor der kan ta en morgendusj uten konflikter om varmvannet. Sjekker med kokken Sérgio at alt er klart for frokosten og ringer i klokken.

Juliana prøver å drikke litt varm melk mens Neya forbereder kontrollen av puls, temperatur og blodtrykk. Situasjonen er bekymringsfull, veene kan starte når som helst. Vil Juliana klare en ny fødsel, den femte? Allerede den forrige graviditeten var problematisk. Juliana har ved hjelp av Abrigo søkt om fødselsomsorg og sterilisering hos sosialnemda; etter uker med appelerende henvendelser hos kommunale tjenestemenn, har ikke gitt noe resultat. Nå har tiden gått.

I løpet av natten har Geilza jobbet med et juridisk dokument. Nå sitter hun i Tingrettens venterom og venter på dommeren, Dr. Almir, som ofte har brukt Abrigo til plassering av mishandlede kvinner. Da han skyndte seg til dagens første rettssak, stoppet Geilza ham og oppsummerte saken på to minutter.



”Et nødtilfelle.” ”Og du har allerede tatt avgjørelsen?” sa han mens han leste rettskjennelsen om rett til fødselsomsorg og sterilisering.

”Han skrev under! Hvilken lettelse! Jeg er på vei!” meddelte Geilza på mobilen mens hun løp mot utgangen.

På Abrigo tar Neya en siste kontroll; klær, sengetøy, engangshansker, sterile kompresser . . . slikt som ofte mangler på sykehuset. Så ringer hun Gleyson, som svarer. ”Er tiden inne? Jeg kommer.”

Juliana får hjelp med å gå til bilen. Hun tvinger frem et smil til sine fire barn. ”Mamma er snart tilbake.” ”Lover du det?” roper treåringen Arthur.

Utenfor sykehuset er det kaos. Hundretalls mennesker i forskjellige stadier av frustrasjon. I et blått telt på parkeringsplassen utføres Covid testning, køen er lang og folk står farlig nært hverandre. En sykehusvakt prøver å få dem til å holde avstand. Resultatet kan ikke kalles uppmuntrende.

Venterommet på sykehuset har blitt forvandlet til akuttmottak for ulykker. I hovedinngangen er stemningen desperat. Folk kjemper, noen bokstavelig, for å få komme inn med sine syke pårørende. En eldre kvinne har nettopp besvimt pga oksygenmangel. Fire politi hindrer folkemengden i å trenge seg inn med vold. ”Prøv å forstå, at her finns det ingen ledige senger, in


gen oksygenmasker, ingenting.”

Gleison finner inngangen bak sykehuset. Der er det to rom som er isolert fra avdelinger med smitterisiko; et til intensivbehandling for medisinsk alvorlige tilfeller, og det andre til fødsel. To leger og fire assistenter er på plass. ”Hei Neya” sier den unge legen og tar imot rettsavgjørelsen. ”Jeg ser at du kommer forberedt med materiell. Hvordan er det med din pasient?” ”Hun har vært veldig trøtt og slapp de siste ukene.” ”Du kaller på meg når du trenger!”

Gleyson har redd opp sengen sammen med en assistent og hjelper nå Juliana opp i sengen.


Da Neya kom for å måle trykket igjen, hvisket Juliana ”Om jeg ikke skulle klare det, hjelp barna så de ikke blir sendt til forskjellige barnehjem.” Neya er trygg og klok, og sier derfor ikke ”Alt kommer til å gå bra”. Hun sier ”Du kan stole på at Abrigo kommer til å kjempe for dine barn.”


Gleison har avtalt med Sérgio å lage matbokser. Nå drar han og henter dem. Sérgio har virkelig tatt av. ”Det er nok flere enn dere som trenger mat.”




Andre akt - Ettermiddag


Veene kommer oftere nå. Juliana svever mellom våken og søvn, pulsen er regelmessig. Det kommer til å gå bra.

Plutselig brytes stillheten. En kvinne bæres inn på en båre. Assistenten setter raskt opp en skjerm og informerer Neya. ”Hun ville ha hjemmefødsel, men det har gått galt. Tvillingfødsel. Familien har båret henne hit.”

I måneder har begge ambulansene vært ute av drift. Mangel på vedlikehold, penger og politisk vilje.

Bak skjermbrettet jobber leger og assistenter; skritt, rop og skramling.

Neya og Gleison har ikke tid til å tenke på noe annet enn Juliana. ”Du holder Juliana under armene. Ja, slik” sier Neya. Gleyson utfører ordren som om den tilhørte hans daglige gjøremål. Langsomt uten komplikasjoner blir en liten jente født.

En time senere kom legen. ”Og alt gikk bra her? Da kjører vi på!” Så utførte han det enkle inngrepet som setter stopper for flere graviditeter. ”Vi klarte henne og dette lille jentebarnet” sier han når alt er over.

”Og de på andre sidan av skjermbrettet?” spør Neya. ”Tvillingene ligger i kuvøse og kommer til å klare seg.” ”Og moren?” Han rister på hodet. ”Henne mistet vi. Mannen sitter utenfor her og har akkurat fått vite det. Kan du, Gleison, prate med han?” Det gjør Gleison. Han tar med seg en av Sergios matpakker. For selv ved tragedier må man spise.

Senere kjører han ned til busstasjonen for å hente Roberta, som er Abrigos psykolog, og som i natt kommer for å vokte ved Julianas seng.



Tredje akt - Kveld


Å så trøtt jeg er!”, sa Neya, da Gleison startet bilen. ”Det virker som om dagen vår ikke er slutt enda.” sa Gleison ”De har ringt fra Abrigo, Renata har feber, kan være Covid.”

Renata puster tungt. Hun er hiv-positiv og immunverdiene er ikke på topp, situasjonen kan bli alvorlig. Tilbake til sykehuset,” sier Neya. Men først forteller hun Julianas barn at deres mamma har det bra og at de har fått en lillesøster.

På sykehuset er det fortsatt kaos, men Neya får raskt tak på et testsett. ”Så, nå var det gjort. I morgen får vi resultatet”. Noe mer hjelp kan ikke fås på sykehuset. For noen år siden hadde en av kvinnene på Abrigo alvorlig astma og trengte pustehjelp. Det ble kjøpt inn oksygenmaske og i starten av pandemien ble utstyr sett over og kommer nå til anvendelse. Renata viser tommelen opp, pusten har blitt lettere, angsten er over. Neya samler kvinnene og instruerer hvordan pustehjelpen skal gjøres.

Nå har hun vært på jobb i 18 timer. Jeg kjører deg hjem, sier Gleison. I bilen sitter Gleison og reflekterer over sin jobb. Noe betre finnes ikke. Hver dag er fylt av utfordringer. Neya hører ikke. Hun har sovnet.


Epilog

Langt borte i Sverige får jeg en samtale på Whatsapp og hører Robertas stemme ”Her er noen som vil snakke med deg” – och på et uskarpt bilde ser jeg en Juliana som er veldig trøtt. ”Det gikk bra”, sier hun, ”Jeg visste at du ville vite. Hun heter Elena, og du er den første jeg forteller det til.”

Jeg kjenner stor takknemlighet overfor Abrigo som betyr så mye for så mange.

Også for oss som følger arbeidet på avstand.


Washington Silva



Berit C. Aasen oversatte


Insamlingsstiftelsen Abrigo Rainha Sílvia

Norsk bankkonto: Bankkonto SEB 9750.06.25329 ”Abrigo”

info@abrigo.se | www.abrigo.se | følg oss på: facebook.com/AbrigoRainhaSilvia



9 views0 comments

Recent Posts

See All